R.I.P BFF

I dag er det 5 år siden min kjære niese og beste venn ble borte. Hun hadde dessverre slitt lenge med psyken og til slutt endte det i tragedie.

Men når jeg tenker tilbake på min kjære Mette-Marie, er det ikke sykdommen jeg husker på, men alt det morsomme vi gjorde sammen, og alle de gode minnene vi har. Mette-Marie var nemlig kun 8 måneder yngre enn meg. Mamma og min søster var gravide samtidig(kun i én måned da..), og ryktet sier at de til og med byttet litt på hvem som ammet hvem..(iiiisshhh).. Mette-Marie og storebroren hennes var som søsken for meg.

Mette-Marie var utrolig vakker. Hun var halvt norsk og halvt pakistaner. Hun hadde store nydelige grønn-brune øyne og en fantastisk humor. Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke savner henne utrolig mye.

 



 Fra så lagt tilbake som jeg kan huske, har hun alltid støttet meg.

 

 


 Vi hang sammen i tykt og tynt. Vi lignet faktisk ganske mye på hverandre også. Hadde en som var fargeblind sett oss bakfra, kunne han ikke sett hvem som var hvem. Helt likt "pyramidehår", som jeg liker å kalle det... Hvor håret er helt tyntog flatt på toppen av hodet, og det bare sprer seg som ugress nedover ryggen.

 


 

En av de siste gangene vi var sammen, satt vi og spiste kebab da hun var på besøk hos meg i Kr.and. Vi snakket om løst og fast.

 

 

Etter mye styr i media om krig og uro i midtøsten, var jeg bekymret for at hennes smak av gutter skulle utgjøre en fare.

 

 

Etter jeg hadde sagt det, kunne vi nærmest føle kulden fra det iskalde blikket til innehaveren av kebabsjappa.

 

 

 

Vi begge så for oss at han ville hoppe over disken med et samuraisverd og gjøre det av med oss. Så prøvde oss på en avlednignsmannøver. Hvordan kunne han egentlig hørt alt vi snakket om? Det var jo en TV som stod på i "bakgrunnen". Vi var klar over at musliiim og mussliiiing ikke ligner, men det var det nærmeste hun kunne komme på.

 

 

Heldigvis tok han seg ikke så nær av det jeg sa, som jeg hadde fryktet, og vi kom oss greit fra det. 



 

Denne, og maaaaange andre opplevelser har jeg og Mette-Marie erfart sammen. Jeg savner henne stort. 

 

I Hippie-Pernille verden er ikke Mette-Marie død, men hun lever i beste velgående. Hun og Hippe-Pernille koser med tigere(Mette-Maries yndlingsdyr), for i Hippe-Pernille verden er det ingen dyr som er farlige, og ingen mennesker sliter med helsa i det hele tatt. 

 

 

 

Gleder meg til vi sees igjen, kjære Mette-Marie <3 <3

 

Tjukk modell (Tegneblogg)



Jeg må si jeg ble overrasket her om dagen, da jeg hadde kjøpt ny kjole til Emilia. Skjønne lille Emilia på 7 år elsker prinsesser og alt som er rosa. Kjolen var kjempefin på henne, men av en eller annen forferdelig grunn, synes hun at hun ble tjukk i den! HVA?!?!??! Jeg kjente det gjorde meg enda mer sint på media og modellbransjen enn noen gang. Barn ser på bilder av de "flotte", "suksessfulle", RADMAGRE kjerringene og tror at de må være lik for å bli lykkelig! For en STOR FEIT LØGN det er! 

Det er lett å glemme at unger er unger, og at det ikke går an å resonnere med dem som med voksne. Her er et eksempel på det:

 

 

 



 

 


 

 


 

 


Ok, så hun tok ikke poenget helt...... Men det er ingen tvil om at til og med småjenter blir påvirket av det skeive mediabildet som vil ha alle damer til å se ut som streker. Til og med leker og dukker til barn har så smal midje at halsen ser tjukk ut.... det provoserer meg! 

 

Det at sjelettene som rangler nedover catwalken blir forgudet, gjør at unger tror at når noen ser usunne ut, er de sunne, og når de har former og ser sunne ut, er de usunne. Det er fullstendig snudd på hodet!!! Hva blir det neste?? At de misunner de stakkars menneskene i Afrika for at de er så tynne, istedenfor å synes synd på dem? Kvalm blir jeg!

 

 

 I Hippe-Pernille verden er det det INDRE som teller (Jeg vet det høres klisjé ut, men det er bare sånn det burde være!!!!). Folk er formfulle, formløse, høye, lave, mørke, lyse, langhåret, korthåret, glade og fornøyde! Det er kun folks personlighet, egenskaper og prestasjoner som teller. Alle spiser god og sunn mat sammen og hygger seg. De er alle venner og ingen er fordømmende!

(Hippe-Bjørn står i bakgrunnen og ler av vitsene til Lenny Kravitz.) 


 

 

 

 








Feilprogrammering - 2/2. (Tegneblogg)

Når vi endelig har fått henne i seng, er det ikke lenge før vi må stresse med å få henne til å stå opp igjen. 

 

Dette skjer nesten hver morgen:


 

Når hun endelig står opp, er det ikke snakk om å kjappe seg å gå på do, vaske seg, kle seg, børste håret og spise frokost. Nei - da må det jo danses, tulles, løpes, hoppes, synges og lekes først...!

Jeg tror ikke barn er designet for å leve i samfunnets stress og mas. De må være fri som fugler og gjøre som de vil helt til de blir voksne og må lære seg å passe inn i dette stresse systemet.

 

I Hippie-Pernille verden er det ikke noe begrep som heter "tid" slik vi kjenner det. Der må samfunnet følge menneskets tid, og ikke menneskene samfunnets tid. (Wooow.. Den var dyyyyp!!)

 




Feilprogrammering - 1/2. (Tegneblogg)

Hvorfor er det sånn at når man skal legge barn(dette gjelder egentlig også for voksne), vil de alt annet enn å legge seg, selv om de er kjempetrøtte? Og når man skal vekke dem for å gå på skolen morgenen etter, vil de alt annet enn å stå opp? Alle mennesker har det jo sånn.. Er vi feilprogrammert på et vis? Det slår jo ikke feil!

 Nå må det ærlig innrømmes at jeg kanskje skorter litt på tålmodigheten av og til. Jeg har hørt at foreldre har supergod tålmodighet med sine barn, og at de nesten tåler alt. Selv om jeg føler at Emilia er min lille øyesten, og jeg føler at jeg er mer enn bare stemor, fulgte altså ikke den supergode tålmodigheten med "kjøpet".

Om dagen kan jeg tåle nesten alt fra lille snuppa, men når kvelden kommer, og det er leggetid for Emilia, har tålmodigheten tatt slutt.. Helt slutt..

 

















Hvis du er sliten, så legg deg da!! Grr!! Når vi legger henne kl 20.00 ca, men hun trekker ut tiden til kl 21.00-21.30, blir hun altså så trøtt at hun er et mareritt å vekke fra sine søte drømmer neste morgen. Jeg vil gjerne fortelle om det også.. i neste innlegg :-P

 

Flere med unger som opplever det samme?

Small talk-App

Jeg skulle ønske det fantes en app som kunne fortelle meg akkurat hva jeg skulle si når det er behov for å kjøre på med meningsløs small talk.

Når det blir for dumt å ikke si noe, samtidig som du ikke kjenner personen godt nok til å snakke om noe vettugt, blir det ALLTID så himla kleint. Er det noen som vet om noen smarte ting å snakke om til hvem som helst, når som helst? Som man ikke angrer på etterpå selfølgelig, fordi det høres så dumt ut...? Forslag tas imot med takk!

 

 

Her om dagen i heisen på jobben:

                                                                                                                         

 

-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                   

 

 

 

-

 

Å hilse på er jo alltid hyggelig.

 

 

 

 

 

 

-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                 

 

 

-

 

Han smilte noe veldig. 

 

 

 

                                                  

 

 

-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                              

 

-

 

Etter man har hilst, kan man gå tilbake til å tenke på sine egne ting.. Som reservert nordmann er det dét jeg er vant til å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-

 

 

 

 

 

 

                                              

 

 

-

 

Det begynte å bli litt kleint. Hvorfor lata han ikke bare som at jeg ikke var der...?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

-

 

 

 

 

 

                                                                                

 

 

-

 

 

 

Plutselig gikk det opp for meg!

 

Jeg måtte komme med noe å si.. Small talk? Hva skal man snakke om da? Heisturen varer ikke mer enn et par minutter, og fyren ante jeg ikke hvem var engang. Klokka hva tolv, så han hadde sikkert hatt lunsj... "Smakte maten?".... "Fin sveis?"...... "Ny dag, nye muligheter...."... HVA I ALL VERDEN ER DET MAN SKAL SIIIII?!?!?!

 

 

 

 

 

 

-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                              

 

 

-

 

Så akkurat da heisturen var over, kom jeg på noe å snakke om! Men da var det jo selvfølgelig ikke noe mer tid til å snakke om det....

 

 

 

 

-

 

 

 

 

 

 

 

                                       

 

 

-

 

Hippie-Pernille har en App på mobilen sin hvor hun bare kan gjøre seg selv usynlig når hun kommer oppi sånne situasjoner. Den appen skulle jeg gjerne hatt.

 

 

 

 

-

 

 



 

 

 

 

 

 

 

                                                                            

 

 

-

 

 

-

 

 

 

 

 

 

                                                               

 

 

-

 

-

                   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                                                                                                                                   

 

 

-

 

 

 

 

 

 

----------------------------

 

 

Problem solved!!! :-D :-D

 

 

----------------------------

 -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                     

                      

 

 

                               

 

 

-

 

 

Genialt..! Nå blir det vanskelig for Mr.Afro å fortsette kjasinga!! Ha ha!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                 

 

 

 

                                     

 

 

-

 

 

 

                                          

16 år for en aften - Party !

Vi er fem søstre. De tre eldste søstrenene mine er en del eldre enn meg fordi de kommer fra mine foreldres første ekteskap. Mamma og pappa har vært gift med noen andre en gang før begge to på 60-tallet, så de har begge barn fra sine første ekteskap. Så giftet de seg på 80-tallet og fikk meg og Marianne. Da jeg kom til verden hadde de eldste søstrene mine nærmest flyttet ut. 

 

Selv om jeg er like glad i alle mine søstre, har alderforskjellen gjort at det har vært litt vanskelig å være så mye sammen som man skulle ønske. 

 

-

 

-

 

Ta Cecilie for eksempel. 

 

Da jeg var ble født, var Cecilie 16 år. Alt annet i verden var kulere for henne, enn å sitte hjemme med å trøkke sammen med en liten masete knøtt.

-

 

-

Da jeg ble 16 år, var Cecilie en etablert to-barnsmor på Hadeland. Baking og brettspill var liksom ikke det jeg ville bruke mine ferier til på det tidspunktet. Jeg var mer interessert i å skrive sms til masse gutter, sitte på facebook og BFF-e med alle venninnne mine.

-

-

Cecilie har alltid vært en person jeg kan snakke om hva som helst til, og som jeg er veldig veldig glad i. Hun står på for sine to døtre og ektemann dag og natt, lager mat, vasker hus og klær, tjener penger, og mye annet. Hun er alt annet enn en latsabb. 

 

Men så i januar i fjor skjedde det noe fantastisk gøy. Det var i forbindelse med min andre søster Tonjes utdrikningslag at jeg og Cecilie fikk vært sammen på en annen måte enn tidligere. Vi hadde booket rom på Budget i Oslo. Utrikningsmiddagen fant sted på Restaurant  2.etage over Teaterkafeen. Etter middagen gikk jeg og Cecilie og et par andre til Hard Rock kafé og virkelig slo løs håret.

-

-

Etter noen timer med shakin' booties, trasket vi opp Karl Johan på leting etter noe fast food.

-

-

 Etter å ha bestilt hver vår Big Burger rulla vi til hotellet og sov 4 timer før pliktenes verden grydde morgenen etter. 

-

-

En fantastisk kveld ble det! Dette er den eneste gangen vi virkelig har vært sammen som som bare søstre <3 Da fikk vi endelig vært 16 år begge to samtidig! :-)

 

 

I Hippie-Pernille sn verden er alle søstrene hennes like gamle. Og de er hippier hele gjengen! Tenk så kult..!



Flaaaau!

Den siste tiden har jeg vært så heldig at jeg har fått bruke mye av tiden min sammen med SuperMaria. Hun er en fantastisk venninne. Skikkelig kul og real. Morsomt å tenke på hvor like, men også hvor forskjellige vi er.

Maria tenker veldig logisk, og forstår seg ikke på dikt, og svevende teorier og filsofering. Disse tingene elsker jo jeg. Det er flere enn én gang hun har ønsket at jeg skulle forklare logikken i forskjellige dikt hun har lest. Hjemme hos meg en gang fant hun en diktsamling av Jan Erik Vold. Hun ble veldig provosert og gikk nærmest av skaftet da hun leste utrdrag fra boken. "JAMMEN HVA BETYR DET?! DETTE ER JO BARE VRØVL!" - sa hun. Jeg prøvde å forklare at dikt ikke alltid er logisk, men at dikt kan få en person inn i riktig stemning. 

Jeg og en annen venninne, Arja (hun er like speaca som meg) var på Dikt opplesning med Jan Erik Vold med jazz akompagnement på Kick Scene for noen år siden, det var fantastisk.

Hadde Maria vært der tror jeg hun hadde dødd.

 

En annen ting vi også er ganske forskjellige på, er det med hva som gjør oss flaue. Jeg blir aldri flau hvis jeg "dummer meg ut" med vilje. Sist mandag var vi på Herlig Land kafé/restaurant, og da ville hun teste hvor langt jeg var villig til å gå.

Sandskvisj er et ord Maria fant på, jeg husker ikke helt hvordan.



Maria ventet forventningsfullt. Jeg tror egentlig ikke hun trodde jeg ville komme til å gjøre det.

 

 

 

Jeg er ikke feig.. Kanskje teit, ja, men ikke feig... :-P

 

Kelneren trodde han hørte feil.. Ikke så merkelig det egentlig, han var jo tross alt svensk :-P



Jeg prøvde å snakke langsommere.

Maria har forresten helt lydløs latter, men ser det godt når hun ler. Det kommer tårer fra øynene hennes når hun ler, isteden for lyd fra munnen.. Derfor jeg skriver "HHHHHH" isteden for "HAHAHA" på bildene.

Svensken kikket forundret på meg, og så på Maria, og så på meg igjen, før han sluttet å prøve å forstå.

 

 

 



Maria synes det var utrolig flaut, men også morsomt. Jeg synes det var helt OK morsomt, ikke flaut egentlig, men begynte ikke å le akkuart. Maria fikk mersmak.....

.....men jeg synes det holdt. 

 

Hehe, jeg ler aldri så mye som når jeg er sammen med Maria. 

 

Ting jeg synes er flaut er når jeg dummer meg ut, uten at jeg mener det. Eller at noen andre dummer meg ut.. 

For eksempel slik:

Jeg gav søsteren min, Marianne, en god klem.

Det var andre tilsedet og hørte på oss, selv om jeg ikke har tegnet dem. Det var nemlig en av mine andre søstre, Tonje, som minnet meg på denne hendelsen.

 

 

Sukkersøtt som det ser ut, varte det ikke lenge.



Jaja.. så luktet jeg vondt da! Big deal! Hahaha.. Men flau ble jeg..

Alle blir jo flaue i blant. Det er mye skal til for å gjøre meg flau, men når jeg blir flau blir jeg like rød i toppen som en knallrød overmoden tomat.

 

Til alle mine 1000(ønsketenking) lesere: Hva blir du flau av?

 

Ny jobb, nye muligheter!

Nå har jeg faktisk jobbet i min nye jobb i en og en halv måned! Ikke verst bare det. Tiden flyr, og alt i livet mitt som hadde med eggsteking og overarbeiding å gjøre, er snart et like vagt minne som den vage smaken til potetstappe. Først trodde jeg at min nye jobb ville bli for enkel og kjedelig, etter å ha hatt difts-, gjestetrivsel- og personalansvar i min forrige jobb. Jeg vurderte faktisk å si til Manpower at jeg ønsket meg noe mer utfordrende.

HELDIGVIS gjorde jeg ikke det. Jeg trives kjempegodt i min nye jobb, og den er IKKE for kjedelig! Her er et eksempel:



Jeg er alltid gira når jeg skal prøve nye ting, selv om jeg trodde jobben ville være enkel. Selvsikker som jeg var, sa jeg bare:

 

Med entusiasmen ikke mer skjult enn rett under det første hudlaget, ble jeg veldig spent når telefonen ringte første gang.

Simple enough....så langt. 

Det tok ikke lang tid før jeg ble lang i maska.

 



 

 

Men heldigvis kom min utdannelse til hjelp allikevel, selv om jeg følte meg helt lost da jeg hørte den første telefonen. Etter tre dager var jeg klar til å svare mine egne telefoner, siden jeg hadde littebitt peiling på sakene fra før.

Da jeg endelig skulle være selvstending å svare telefoner selv, hadde jeg fått min egen pult og PC, men telefonen var ikke koblet opp enda. Jeg måtte derfor bruke telefonen til nabopulten. Det var artig til å begynne med. Hver gang det ringte måtte jeg trille meg bort til nabopulten, svare telefonen, og rulle meg tilbake til PC-en min, så jeg kunne hjelpe kunden.

 

 

Dette fungerte greit i en goood stund, men jeg begynte å bli litt lei av å trille fram og tilbake. Da det hadde gått nesten 3 uker fikk de ansvarlige fingeren ut, og koblet opp telefonen til min pult. Men det var jeg jo ikke vant til, så da ble det litt kluss.

 

Jeg svarte telefonen og måtte dessverre snakke med en hissigpropp.



Det er ikke spesielt morsomt å snakke med vanskelige kunder. Jeg pleier å sette telefonen på "hold" sånn at jeg kan forhøre meg med de andre på kontoret for å få råd på hvordan jeg skal takle kunden.

 

Jeg glemte at jeg ikke behøvde å trille....

 

Da jeg trodde kunden ikke kunne høre meg, utbrøt jeg:

 

Jeg ble stiv av skrekk da jeg hørte:

 

Det tok meg noen sekunder, som føltes som EVIGHETER, før jeg fikk sagt noe.

Etter jeg presset fram rekke på rekke med bokstaver og ord, som jeg ikke husker, klarte jeg merkelig nok faktisk å ro meg i land!!

Med tiden har jeg vendt meg til å bare bruke telefonen som står ved min pult, og å ikke dumme meg ut...så veldig.. Det er jo alltids noe som skjer.. Som foreksempel at headsetet setter seg bomfast i håret mitt når jeg skal prøve å ta det av. Det gjør at jeg får bustete hår, og av og til må jeg få hjelp av kollegaene mine til å få den ut av håret. Jaja.. 

 

 

 

 

 

 

Med bortsett fra dette problemet, har jeg ingen! Så jeg er storfornøyd med ny jobb, og håper å være der så lenge som mulig... (Dette er ikke suckup, dette er faktisk det jeg føler!!)

Bob

I det siste har jeg begynt å tenke litt over hvilke signaler jeg sender ut til andre. Er det bare det at jeg er så voldsomt tilnærmelig og ufarlig, at folk føler de kan si hva de vil til meg? Eller er det dét at jeg faktisk virkelig burde høre det folk synes om meg, og ta det til meg? At jeg rett og slett burde forandre meg?

 

På en fest jeg hadde i sommer for eksempel, fikk jeg flere ærlige kunngjøringer. En av vennindene mine sa at hun overhodet ikke kunne fordra meg før jeg ble gift siden jeg var så flørtete med alle.. hmmm.. trodde jeg bare var hyggelig med alle, men det er kanksje nettopp det som var problemet?

En annen venninde kommenterte klesstilen min:

Hun og jeg har jo helt forskjellig klesstil, så jeg ble ganske overrasket... helt til hun tilføyde:

 

 

Jeg bare ELSKER komplimenter..

 

 

Jeg lurte på om det enten var jeg som hørte feil, eller hun som valge feil ord i setningen sin...men nix..

 



 



Da jeg nevnte for Bjørn at noen på festen synes han også har merkelig klesstil, fikk han bakoversveis! Han synes jo selv at han har verdens beste klesstil, og det synes faktisk jeg at han har også!! Litt spes stil, med litt sånn edge.. Han synes at jeg kler meg bra óg.. Så hun må jo ha tatt helt feil.. hmm.. Vent litt... kanksje alle synes det samme som hun på festen, men bare holder tåta?

 

Uansett hva andre synes, er jeg utrolig glad for at jeg liker litt sånn hippie/vintage/retro-stil. Hvordan ellers skulle jeg ha møtt Bob?? Det var jo nettopp på VINTAGE Market på Frk.Larsen(kafé) at jeg traff Bob! Han er blitt en av mine BESTE venner og han følger meg uansett hvor jeg går.

Dette er hvordan jeg møtte Bob:

 

 

 

 

 

Du synes kanskje det er vaskelig å se hva jeg peker på. Jeg kan forklare:



Bob er ugle som også er en lommebok!!! Hvor KULT er ikke det!!?? Han er laget av ekte skinn, og er håndlagd og ONE of a kind!!

 

Hippie-Pernille er så heldig at hun har en EKTE ugle som heter Bob:

 

De to følger hverandre overalt, og sammen blir de et SUPERHELT par!! Sammen bekjemper de kriminalitet og kriser!

 

 

 

 

Hippie-Pernille er så heldig som har en sånn kompanjong! Av og til drømmer jeg meg bort med at min kjære lommebok-Bob er akkurat som Hippie-Pernilles Bob. (Bob er oppkalt etter Bob Marley... men det skjønte du sikkert..)

 





Bob er det beste som kunne skje meg.. Og jeg er derfor UTROLIG glad for at jeg har litt kørka stil! Jeg og Bjørn og Bob <3<3

 

Ellers skal jeg prøve å se litt skummel ut.. sånn at folk ikke tør å være så ærlige.. Den siste tiden har jeg nemlig også hørt at jeg er blek, ser gravid ut, altfor lys i håret, at jeg har ødelagt håret mitt da jeg klippet meg, at jeg har dårlig ånde og at STOOOR og fin rumpe(den siste kom fra Emilia..hehe...)...

Jobbdrama

I det siste har jeg gått igjennom en helt bisarr fase av livet mitt jobwise. Jeg er en person som faktisk er veldig glad i å jobbe. Juletider og helligdager uten at jeg har noe ferie planlagt er jo til å bli gal av.. To-tre dager med slaraffenliv er  bare deilig, men blir det noe mer fritid utover dette, kan jeg rett og slett bli litt deprimert.

Så helt fra jeg var 14 år har jeg jobbet og slitt for mine egne penger, og følt at alt egentlig har gått oppover. Det har liksom alltid vært en del jobb å få, den ene bedre enn den andre, hvis man bare var på utkikk.

Det begynte jo lenge før jeg var 14 år da, med husarbeid hos mine kjære foreldre.

 

Og heldigvis var min kjære mor avdelingsleder hos et vaskefirma og fikk meg raskt en jobb innen renhold. Det synes jeg faktisk var ganske så greit, og begynte å tjene bra (for en 14 åring å være...).



Men etterhvert som jeg hadde vasket en del kontorer over lengre tid, så det så deilig ut å bare gå rundt å flørte med kolleger, og drikke kaffe hele dagen.. og å se litt ned på vaskedama som bare fløy rundt med mopp, og tømte søpla.

Og til min STORE fornøyelse ble jeg ansatt som lærling på IT-avdelingen hos en vidregående skole:

Men i lengden var ikke dette fullt så fornøyelig som en skulle tro. Store deler av året var meget stille perioder som innebar mye sitting, legge på seg vekt, og å drikke kaffe. Jeg fikk meg til og med pukkelrygg..(Det føltes hvertfall sånn)

 



Etter læretiden var ferdig og jeg offisielt ble utdannet serviceelektroniker, fikk jeg et annet jobbtilbud fra uventet hold. Nemlig å bli driftsansvarlig ved det hotellet jeg hadde jobbet som helgevakt for et halvt år.

Jeg takket selvfølgelig ja, og var superglad for at jeg endelig hadde funnet drømmejobben, og jeg så aldri for meg at jeg skulle begynne å jobbe med noe annet ever! Men der tok jeg feil. Dette skjedde bare for et par måneder siden:

Personalmøte med sjefen:



Dette kom som lyn fra klar himmel, og jeg trodde vel egentlig at hun ikke helt hadde oversikten, så jeg tok det hun sa med en klype salt.

 

Personal møte uken etter:



Jeg ble veldig overrasket da hun ville gjøre meg til Avdelingsleder og ville gi meg xx.xxx kr mer i året, og ble selvfølgelig helt ute av meg av ekstase.

Personal møte enda en uke etter:



Sjefen min hadde nå innsett at i den store sammenheng var det ikke grunnlag for å gi meg mer lønn, men at det å si meg opp var en mye bedre løsning.

Så enda en uke etter dette igjen, måtte jeg pakke snippsakene mine og begi meg ivei til det mørke og ukjente.



Så nå vet dere det..!! Moralen er: Ta aldri ting forgitt! Og... For mye kaffe gjør deg bare sløv.

Hvis noen kjenner noen som har lyst til å gi en arbeidsglad, halvsprø wannabe hippie, en jobb så er jeg ledig!!

(Har forresten fått jobb hos Manpower nå da, men det er bare vikariat..)

 

Hippie-Pernille er som vanlig veldig heldig. I hennes verden er det mye jobb å gjøre, men hun trenger ikke å stresse for å få penger. Tid er et difust konsept, som ikke særlig mange i Hippie-Pernille verden tenker noe særlig på.. Hun har bygd sitt eget hus, og jobber for å få mat og klær, som hun dyrker/lager selv.






 

 




Les mer i arkivet » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012
Hippie-Pernille

Hippie-Pernille

24, Kristiansand

Hippie-Pernille er en livlig og fri person som kun finnes i Karolines fantasi. Alle opplever nok at de dagdrømmer fra tid til annen, men Karoline gjør det oftere enn de fleste. Hun har på en måte et parallelt liv. Som du skjønner, er det dette bloginnleggene mine handler om.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits